Lofotens historie

I Lofoten foregår et av verdens største sesongfiskerier. Fra midten av februar og til langt ut i april yrer det av liv i Lofoten. Fra de enorme, næringsrike beiteområdene i Barentshavet kommer skreien i milliontall, på vandring inn til gyteplassene ved Lofoten for å føre slekten videre.

19.06.201312:04 Mariell Hagen

Yrkesfiskere fra hele Norges kyst deltar i dette fisket. Bli med ut på havet for å prøve fiskelykken du også! Opplev stemningen på fiskefeltet. Spenningen. En ting er sikkert, det skal i alle fall ikke mangle noe å se på mens du venter på napp! Kanskje en havørnflokk som venter på en fersk matbit. Eller de steile lofotfjell som stuper rett ned i Vestfjorden.

Torsk – fra mat til eksportvare

Torsken representerer de lange linjer i norsk fiskerihistorie og i Norges historie. Torskefisket og produksjonen av torskeprodukter står for stabilitet og tradisjon, men også for samspill mellom Norge og mange andre land. Det finnes flere slags torsk, kysttorsk og nordsjøtorsk for eksempel, men her snakker vi om den suverent største og viktigste bestanden, i dag og til alle tider, den norsk-arktiske torsken. Ressursen deler vi i dag med Russland. Dette skjer på grunnlag av torskestammens levevis og utbredelsesområde. Den norsk-arktiske torsken legger hver vinter ut på ei reise på ordet skrida – å vandre – starter på denne årvisse og farefulle turen i seks-sjuårsalderen. Da er den voksen og kjønnsmoden; klar for å gyte for første gang og føre torskestammen videre. Ikke alle svømmer like langt. En del av bestanden gyter utenfor Vest-Finnmark, en annen del så langt sør som på trøndelagskysten, utenfor Møre og helt nede ved Stad. Men hovedtyngden har alltid satt kursen mot Lofoten; rekken av store og mindre øyer som stikker ut i havet lengst nord i Nordland fylke; først Hinnøya, så Austvågøya, Gimsøya, Vestvågøya, Flakstadøya, Moskenesøya, og lengst ute, Værøy og Røst.

På sørsida av øyene, på innersida, har det meste av gytingen foregått i uminnelige tider. Her ut mot den vide Vestfjorden regner vi med at menneskene har utnyttet dette store eventyret fra naturens side langt, langt tilbake i tid, og fisket etter skreien med enkle og primitive redskaper og små og spinkle farkoster. Lofotens øyer og fjell har gitt en viss beskyttelse mot været og naturkreftene i Norskehavet på yttersida, og den rike og konsentrerte ansamlingen av stor gytemoden fisk har gitt gode muligheter til å få brukbar fangst.

Hver hunnfisk gyter et enormt antall rognkorn, helt opptil fire millioner, men frafallet er dramatisk. Bare et uhyre lite antall individer klarer seg gjennom den første kritiske fasen. Og flere farer venter, etter klekking og at den medbrakte nista i plommesekken er brukt opp, må den purunge torskeyngelen begynne å ta til seg næring for egen maskin der den driver av sted nord- og østover med Golfstrømmen. Her trengs et sammenfall i tid med et annet naturfenomen – for å sikre en brukbar årsklasse av torsk må gytingen være godt timet i forhold til våroppblomstringen av dyreplanktonet raudåte ettersom den skal gi næring til den nyklekkede torskeyngelen.

Det ubetinget viktigste oppvekstområdet for den norskarktiske torskestammen er i Barentshavet, for en stor del i Russisk økonomisk sone. Torsken er en vandrende bestand. Som ungtorsk søker den inn mot norskekysten på jakt etter lodda. Dette ga i sin tur opphav til vårtorskefisket i Finnmark. Når den Norsk-arktiske torsken er kjønnsmoden starter den altså på den lange gytevandringen fra Barentshavet til norskekysten. Ringen er sluttet. En ny årsklasse blir til.

Vi regner med at dette fascinerende naturdramaet har foregått mer eller mindre kontinuerlig siden isen forsvant etter siste istid. Bestanden har selvsagt variert i størrelse over tid ut fra svingninger i gyteresultat og ernæringsforhold i havet, men det grunnleggende mønsteret har vært stabilt. Teknikken med å ta vare på fisken ved å tørke den er trolig også meget gammel. Ordet torsk har for øvrig sammenheng med denne eldgamle har normalt mye vind som gir god tørk. Det er vanligvis ikke for kaldt, og man unngår dermed at frost ødelegger kvaliteten på fiskekjøttet. Det er som regel heller ikke for varmt i været; noe som lett kan gi sur fisk og også medføre at fluer kommer til og legger egg i fisken.

I dag kan vi stå overfor dramatiske endringer i Lofotens enestående posisjon i torskefisket og produksjonen av tørrfisk av ypperste kvalitet. Dersom vitenskapens advarsler om grunnleggende forandringer av klimaet på kloden slår til, kan dette gi seg utslag på flere måter. Endringer i havtemperaturen kan gi forskyvninger i skreiens gyteområde og svekke selve lofotfisket. Temperaturendringer kan også svekke Lofotens status som et av de beste stedene for produksjon av høykvalitets tørrfisk. Det finnes indikasjoner på slike endringer i dag, men det er usikkert om de bare representerer naturlige variasjoner innenfor det langsiktige stabile mønsteret eller innevarsler en mer varig forandring.

Tørrfisk til salgs

Lofotfisket er vårt største og eldste fiskeri, og det er med grunnlag i dette at fisk blir Norges første eksportvare av volummessig og økonomisk betydning i middelalderen. Denne avgjørende forandringen skjedde rundt 1100 etter Kristi fødsel. Det oppsto et marked for tørket fisk i England og på kontinentet, langs kysten av Nordsjøen og Østersjøen. Dette skyldtes sterk befolkningsvekst og ikke minst framveksten av en rekke byer der deler av befolkningen ikke lenger produserte sin egen mat. Håndverkere, handelsfolk, soldater, geistlige samt skrivere og tjenestefolk hos konger og stormenn trengte tilførsel av fødevarer utenfra. Samtidig var kristendommen innført i denne delen av Europa, og religionen fastsatte strenge regler for hva man kunne spise. I fastetida var det ikke tillatt å spise kjøtt, men å spise fisk var i orden. Fasten var mer omfattende i middelalderen enn i dagens katolske kirke, det dreide seg om faste i flere perioder som i alt utgjorde omkring en tredjedel av året.

Tørrfisk fra nord representerte et perfekt svar på denne nye etterspørselen etter mat. Torsken beholdt alle næringsstoffer intakt, men var redusert til bare en fjerdedel av vekta etter tørking. Den var ytterst holdbar og trengte ikke ytterligere konservering med dyrt salt. Tørrfisken hadde heller ikke behov for emballering før transporten fram til markedene i England og på kontinentet. Det ble dermed mulig å utnytte de rike fiskeressursene i Lofoten kommersielt, i en form for markedsøkonomi. Fisken ble byttet mot korn og mel. Dette var svært viktig for kystbefolkningen ettersom det dreide seg om etablering av en sikrere tilførsel av nødvendige basisvarer i det norske kostholdet. Og vilkårene for korndyrking nordover på kysten var som nevnt lite gunstige fra naturens side.

Handelen foregikk fra starten av der fisket og produksjonen skjedde – i Lofoten. Her vokste det etter hvert fram en kjøpstad for tørrfiskomsetningen. I sagaen kan vi lese om Vágar, og gjennom arkeologiske utgravninger de siste tiårene like vest for dagens Kabelvåg er det klarlagt at det virkelig lå en liten middelalderby her, det første bymessige senteret i verden nord for polarsirkelen og den første byen i Nord-Norge. Men tørrfisken ga også sterke vekstimpulser til en annen ung norsk by – Bergen. Det var langt fra Lofoten til de europeiske tørrfiskmarkedene med den tids transportfartøyer. Dermed oppsto behovet for en stapelhavn – et omlastningssted i utenrikshandelen, med tørrfisk ut og korn og andre varer inn til landet. Bergen, som var grunnlagt i 1070, opplevde en hurtig vekst og var helt fram til 1830-tallet Norges største by. Byen under de sju fjell var det ubestridte sentrum for norsk tørrfiskhandel helt fram til forrige århundre.

Tørrfisken var ikke bare viktig for fiskerne og de som dreiv med tørrfiskhandel direkte. På mange måter kan vi si at inntektene fra tørrfiskeksporten også var helt grunnleggende for den norske statsdannelsen og utbyggingen av kirka i Norge i høymiddelalderen. Hele 80 % av eksportverdien fra Norge stammet fra tørrfiskhandelen i denne perioden. Det er anslått at volumet på eksporten av tørrfisk i Bergen lå på 3-4000 tonn i år 1300. Dersom vi setter tallet til 4000 tonn og at hver torsk i sløyd tilstand i gjennomsnitt veide 2,7 kg, har det dreid seg om hele seks millioner tørrfisk, det vil si en virkelig massevare. De gode inntektene fra handelen med tørrfisk må også ha vært en medvirkende faktor når kirka som institusjon kunne sette i gang byggingen av den gedigne Nidarosdomen, Nordens største katedral, og en rekke andre norske kirkebygg.

Ved produksjon av tørrfisk må fisken sløyes og hodekappes samt vaskes, så er den klar for å henges på hjellen. Dette gjøres ved at fisken parvis knyttes sammen i sporden, eller sperres som det kalles, og henges opp. Denne fisken kalles stokkfisk eller rundfisk. Ved stor fisk og seint i sesongen er det vanlig å splitte opp nesten hele fisken og fjerne ryggbeinet. Slik fisk henger bare sammen i sporden. Dette kalles å produsere råskjær.

Hansatid og jektefart

Etter at den store pestkatastrofen svartedauden rammet Norge med voldsom kraft midt på 1300-tallet, skjedde det dramatiske endringer i handelen med fisk. For det første gikk prisene kraftig opp. Sammenhengen er kompleks. Befokningsnedgangen førte til et kraftig fall i etterspørselen etter jord. Bøndene var leilendinger og leide jorda de dyrket, kirke, stat og stormenn var jordeiere. Jordleia sank altså, og det gjorde også prisen på korn og andre vekster som ble dyrket. Prisen på animalske produkter, kjøtt og fisk, holdt seg derimot relativt bedre oppe. Bytteforholdet mellom fisk og korn endret seg ut fra dette til fiskerens fordel; han fikk mer korn igjen for et bestemt kvantum tørrfisk enn tidligere. Resultatet ble folkeflyttinger ut mot kysten nærmest de beste fiskefeltene. Det ble viktigere for folk å sikre seg inntektene fra fisket, mens hensynet til gode vilkår for å drive jorda ikke var like viktig som tidligere. Det vokste etter hvert også fram en rekke fiskevær -steder med tett bosetting av spesialiserte fiskere. Vi finner dem for eksempel på Nord-Møre, i Trøndelag, nord i Vesterålen på Bleik, på Andenes og på Langenes og videre nordover på Senja, i Nord-Troms og ikke minst i Finnmark, der det fant sted en norsk befolkningsekspansjon ytterst på kysten.

For det andre skjedde det en omveltning i organiseringen av tørrfiskhandelen. Den tyske handelsorganisasjonen, Hansaen, fikk sterkere og sterkere kontroll over utenrikshandelen i Bergen. Vágar, som hadde sin største blomstringstid på 12- og 1300-tallet, opplevde snart en dramatisk tilbakegang, og forsvant etter hvert i historiens tussmørke. Nordlendingene begynte selv å føre tørrfisken sin til Bergen i stedet for å bytte den mot kornvarer på det tradisjonelle stevnet i nord.

lik oppsto jektefarten, et transportsystem som kom til å vare helt fram til slutten av 1800-tallet. Systemet fungerte på denne måten: Lofoten og lofotfisket sto like sentralt som før. Hit svømte fortsatt skrei i kolossale stimer hver vinter. Hit dro fiskerne fra hele Nord-Norge og enda mer langveisfra for å være med på det store eventyret og det store slitet under fisket. Her hengte de fangsten på hjell og dro så hjem hver til sitt, for deltakelse i hjemmefiske og i andre fiskerier og for å bidra i våronna. Når sommeren kom og fisken som hang i Lofoten var tørr, seilte fiskerne tilbake hit for å skipe den ferdige tørrfisken til Bergen. Men nå var det jekta, et transportfartøy, som ble brukt og ikke nordlandsbåten.

Jektene gikk fra de forskjellige distriktene i nord til Lofoten og lastet inn tørrfisken. Deretter bar det til Bergen for kjøpslåing og handel. Her var hver enkelt knyttet til sin spesielle handelsmann, her fikk man avsetning for fisken i bytte mot varer og utredning for neste sesong, men her kunne man også havne i ei nokså bunnløs gjeld etter hvert. Det må ha vært som et pust av eventyret, et møte med den store verden, å være med på ei slik jekt for første gangen. Turen tok i gjennomsnitt ca. to måneder. Det kunne selvsagt være en farefull fart og mye sto på spill, både av verdier og menneskeliv i ei tid der ingen hadde hørt om forsikringsordninger. De som det gikk godt med, kom tilbake med korn og melvarer, tøy og kjolestoff, bygaver til de som ventet hjemme, men også sikkert impulser og ideer. Jektefarten og tørrfiskomsetningen var både en vareutveksling, men også en gigantisk kulturutveksling som har hatt svært stor betydning for folket på kysten i hundrevis av år.

I dag er Italia det viktigste markedet for lofottørrfisk av ypperste kvalitet. Handelsforbindelsen mellom Lofoten og Italia er svært gammel, men opprinnelsen har vi ingen sikker kunnskap om. Vi vet imidlertid at handelen mellom Italia og Flandern (region nordvest i dagens Belgia) var viktig under renessansen på slutten av seinmiddelalderen og i tidlig nytid på 1400- og 1500-tallet. Varetransporten mellom de to områdene gikk med båt, og det er sannsynlig at italienske kjøpmenn har blitt kjent med den norske tørrfisken i Flandern, funnet den velegnet som skipsproviant for reisene til og fra Middelhavet og at handels- og sjøfartsbyene Venezia og Genova har fungert som en innfallsport for tørrfisk fra nord til det italienske markedet. Den italienske adelsmannen og kjøpmannen Pietro Querini fra Venezia ble uansett kjent med tørrfiskproduksjonen og naturforholdene i Lofoten på en mer direkte måte. På en sjøreise fra Middelhavet til Flandern høsten 1431 forliste skipet, og Querini og deler av mannskapet overlevde på mirakuløst vis. De reddet seg i land på Røst ytterst i Lofoten like etter nyttår i 1432 etter å ha drevet rundt i en livbåt på det åpne havet i ukevis. I beretningene om denne hendelsen og om oppholdet på Røst får vi en enestående øyenvitneskildring om fisket, tørrfiskproduksjonen og dagliglivets seder og skikker i Lofoten i seinmiddelalderen.

Kilde: “Den norsk-arktiske torsken og verden“. Torskefiskets historie av Pål Christensen. Boka kan kjøpes på alle kystverkmuseer, medlemsmuseer i nasjonalt nettverk for fiskerihistorie og kystkultur og medlemsmuseer i Nasjonalt museumsnettverk for sjøfart. I Lofoten finner man boken hos Lofotmuseet, Lofotr Viking Museum og Norsk Fiskeværsmuseum. 

Henningsvær - © Terje Rakke/Nordic Life/www.nordnorge.com
Henningsvær - © Terje Rakke/Nordic Life/www.nordnorge.com
Fisker på Symra - © Rudolph Escher